• Elfrid

Vinterhelg i Piemonte



Bursdagen min nærmer seg. Det er i og for seg ikke helt det samme etter fylte 30. Iallefall ikke for meg. Iallefall ikke for kvinner? Mulig jeg tar feil, men er det ikke slik at menn er litt mer avslappet til å bli eldre enn det vi kvinner er? For et par år siden erklærte mannen min at mens han er som en god barolovin, og bare blir bedre med årene, er jeg mer som en prosecco som er i ferd med å bli til eddik (Au da!) Han sa det som en spøk så klart, men som spøker flest, hadde også denne en grad av sannhet i seg. Jeg skal ærlig innrømme at jeg til tider har vært sliten etter at barna kom. Det er ikke alltid bare bare å skulle sjonglere små barn med to krevende jobber. Jeg kan bli litt humørsyk av å sove for lite, og gudene vet at det har vært mange søvnløse netter de siste fem årene. (Hvor mange småbarnsforeldre kjenner seg igjen?) Nå mener jeg ikke å klage, for jeg er veldig takknemlig for alt jeg har. Men det var definitivt enklere å være som en sprudlende Prosecco som student i begynnelsen av 20-årene. En hektisk hverdag til tross. Jeg er ikke interessert i å ende opp som en sur og bitter eddik etterhvert som årene går! Derfor har jeg en hemmelig medisin. En "anti-eddik vidunderkur" om du vil. Ingen merkelige ingredienser, ingen venteliste hos en eller annen spesialist. Jeg pakker rett og slett bare kofferten og tar meg en tur til Italia! Det fungerer hver gang. Omringet av vakker natur og kunst på så godt som hvert gatehjørne, er det nærmest umulig å kjenne seg stresset. I Italia får jeg alltid den der godfølelsen. Det er noe i lufta der nede. I menneskene, maten, vinen, maleriene, skulpturene. For ikke å nevne alle de historiske bygningene og de magiske fortellingene fra fortiden som de skjuler... Plutselig er det så enkelt å være helt tilstede i øyeblikkene. Til familiens store frustrasjon, fotograferer jeg de samme smugene, de samme oransje og rosa husene om og om igjen. Datteren min sier hele tiden "Slutt å ta bilder, mamma!", men jeg får ikke nok. Det er som om jeg må fange hvert eneste øyeblikk og ta det med meg hjem igjen. Kjøleskapet vårt er fullt av bilder fra Italia, og jeg liker å se på dem på morgenen mens jeg drikker kaffekoppen min. Når du ser bildene mine, ser du sikkert bare et fint landskap eller en eller annen gate, og det er ikke så veldig spesielt. Men når jeg ser bildene selv, tar det meg rett tilbake til den dagen jeg tok dem. Jeg husker følelsen jeg hadde den dagen, smaken på maten vi spiste, den avslappede atmosfæren og hvor glade vi alle var. Minner. Er det ikke til syvende og sist det fotografiet handler om? Så ja, Italia er definitivt min kur mot det meste, og med mannen min drar jeg dit så ofte jeg kan. Som regel tar vi barna med og hilser på familien hans. Det er selvsagt veldig fint. Men for bursdagen min har vi startet en ny tradisjon, der vi drar et sted alene. Bare oss to. Den helga har vi ingen andre planer enn å spise og sove. To fulle dager av il dolce far niente, "kunsten å gjøre ingenting", som italienere er så gode på. Denne helga har raskt blitt en av mine favoritthelger i hele året, og plutselig så gleder jeg meg til bursdagen min igjen! De to siste årene har vi vært i Firenze og Roma. Denne gangen falt valget på Lange-distriktet i Piemonte, ettersom vi gjerne ville se hvordan det er der om vinteren. Og vi var ikke skuffet. Gamle middelalderbyer på snødekte åser med Alpene i bakgrunnen var et aldri så lite kunstverk i seg selv. Piemonte er bare så fint! Her er noen bilder fra helga. Ha en fortreffelig vinterkveld, hvor en du er! xx Elfrid















(Bildene i dette innlegget er fra småbyene Montforte d'Alba, Barolo, Barbaresco, Alba og Neive)

FOLLOW US ON INSTAGRAM

  • Instagram

@kunstsnakk1

  • Facebook

LIKE US ON FACEBOOK

©2020 Kunstsnakk. All rights reserved.